To flyktninger

Flyktningene besto av en gruppe på ni, men kun to av dem er registrert her. Det var ensemblet (Riksteatrets figurspilleren og eksterne skuespillere) som fortolket karakterene med stemmer spilt inn på lydbånd (playback).

Vi viser til de andre teaterfigurene i denne produksjonen. De som er registrert i databasen er: Klovnen og Katten. 

Kilder: Riksteatrets arkiv. Mona Wiigs private arkiv.  Anmeldelse i Nationen. 

Giver: Riksteatret. Mona Wiigs private arkiv.

Transportert 11.11. 2019.

Flyktningene var marionetter, en kvinne, en mann og en gammel, lutrygget mann. De var hovedsakelig laget av syntetiske materialer som isopor i hode og sko, isolasjonsrør til armer og bein og treplater i kroppene. Klærne var vatterte. Draktene var sydd av bomulsgas som var farget i forskjllige sjatteringer som alle var lyse. Hendene var skåret ut i skinn. Håret til den kvinnen var syntetisk stoff som var klippet i lange remser. Mannen hadde en alpelue på hodet. 

Hodet til mationettene hadde et stykke tre til hals med et festepunkt i hodet og ett i kroppen. Følgelig hadde marionettene to ledd i halsen. Kroppene besto av et skulderparti og et hofteparti av massivt materiale/isopor med skiver immellom. Mellon skivene var det bundet sterke tråder slik at figurene hadde stor bevegelighet i kroppen. Armer og ben var laget av isolasjonsrør i plast og leddet.

Der hvor det var nødvendig var det festet treplugger i kroppene for krampene som føringstrådene ble bundet i. Marionettene hadde føringstråder festet over hvert kneledd, en tråd i hver hånd, en tråd bak i rumpa, en øverst i nakken, en tråd på hver side av hodet og en på nesa. Alle trådene ble festet på et trekors etter bestemte prinsipper. 

Turneen startet med forestilling på Storslett samfunnshus i Nordreisa 12.3.1980 og siste spilledag ved 7. 3. på Værøy sentralskole. (GuGr/BTv-14/4-1980).

Nationen skriver:

"Det går glimrende, lenge, inntil svakheten ved selve stykket slår igjennom, den samme svakheten som hefter ved mye av det Bringsværd har laget for teater: Etter en elegant, fantasifull opptakt, og en handling med mye morro og spenning, stivner han mot slutten, handlingen mister det klare drivet framover, han får vanskeligheter med slutten. 

Denne svakheten har ikke Mona Wiig fått gjort noe særlig for å dekke over, det er noe usikkert over hele avslutningen. Slik virket det i hvert fall på den avsluttende prøven i Oslo, hvor vi fikk se forestillingen før turneen reiste til Nord Norge, hvor den skal holde til i begynnelsen av mai. (Anmelder Jo Ørjasæter, 13. mars 1980).