Bestemor

I Kosekroken ble det ble produsert fem episoder hver på 20 minutter. I det første programmet Fingerleker, spilte programlederne med hender og fingre. I en annen episode Dukketeater på loftet, fjernet de dukketeater-scenen og spilte bak klær, kister og andre gjenstander i loftsrommet.

Bjørg og Arne Mykle var lærere i barneskolen. De hadde lært dukkespill og dukkelaging av Arnes far Agnar og stemoren Jane Mykle. Den unge generasjonen Mykle skulle etterhvert overta både dukker og produksjoner etter de eldre og føre tradisjonen videre.  

Kilder: Helgesen, Anne: Utstillingstekster til "Alle tiders barndomshelter". Slottsfjellsmuseet/Figurfestspillene 19.-28. januar 2024.

Helgesen, Anne M.: Animasjonen-Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk Figurteaterhistorie. Dr. Art.-avhandling i teatervitenskap, UiO (2003:139). 

Giver: Mykles etterfølger(e)/utlånt av Asker Museum.

Transportert: 06.02. 2024.

Hanskedukkene, som ble produser av Jane Mykle, var stort sett  bygget på  samme lest. Den tekniske fremgangsmåten er utførlig presentert i boken som hun skrev sammen med sin mann Agnar Mykle. Den hadde tittelen   Dukketeater! og ble utgitt i 1954 på Gyldendal Norsk Forlag.

Prinsippene er følgende; hodene formes i leire eller plastilin. På hodeformen gjøres en støpning hvor avispapir eller bommulsgas brukes som materiale sammen med lim. Den tørkede støpningen av hode (pluss hals) deles i to, formmassen fjernes og hodet limes sammen igjen. Det kan sparkles om det er ugjevnheter og så grunnes og males før karakteren utformes/males. Dukken trenger en underdrakt som er formet etter spillerens hånd og hvor alle fingrene har sin funksjon (hodet på pekefinger, tommel er figurens venstre 'hånd' og de andre tre fingrene blir da dukkens høyre 'hånd' (sett fra tilskuerplass). Hode og underdrakt festes sammen ved halsen.

Overdrakten, eller drakten som gir dukkens karakter, festes også til halsen. Så kommer alle deltaljer og andre egenskaper som gir dukken dens personlighet. Bestemor har her på seg en kremgul bluse med vest over, og et sort skjørt med forkle som det er hull i - det gir henne en status som enkel, muligens fattig. 

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto og god kjenneksp til Mykle familiens  hanskedukke-tradisjon.

Produksjonen av dukken, ifølge Mykle tradisjonen, er kort beskrevet ovenfor. For å kunne beherske, eller snarere spille (animere på fagsåket), må dukken sitte godt på spillerens hånd. Den må ikke være tung og materialene den er laget av må være myke og gi etter for håndens bevegelser. En tung dukke,  laget av stive materialer, er vanskelig å spille med. Den blir stiv i uttrykket og spilleren kan fort bli trett i armen.

Spill med hanskedukker betyr små bevegelser, det er snakk om cm når dukkens hender beveger seg - det er virkelig et teater i miniatyr. Spillet kan være frydelfullt når spilleren behersker sitt medium.

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto og med god kjennskap til Mykle familiens hanskedukke-tradisjon.

Agnar og Jane Mykle oppholdt seg i Paris året 1947-48 hvor de studerte dukketeater hos den anerkjente Marcel Temporal. Hanvar en fornyer av den folkelige franske dukketeatertradisjonen som blant annet var (og er) representert med faste typer og et temperamentsfullt spill med hanskedukker - også kalt Guignol tradisjonen.   

Den unge generasjonen Bjørg og Arne Mykle begynt å spille forestillinger på Form og Flora utstillingene i Frognerparken og på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Forestillingen Rødhette og ulven alternerte med Hans og Grete.