Pompel og Pilt

Arne Mykle spilte Pompel og Bjørg Mykle spilte Pilt og de hadde stemmen til hver sin figur. 

Gordon vaktmester, Moffedillen og Migrantene var teaterfigurer som medvirket i serien. De ble også spilt av Arne og Bjørg Mykle.

Hver gang serien ble sendt skapte den debatt og NRK mottak flere leserinnlegg. Noen barn likte serien, andre syntes den var skremmende og de voksne mente den var skadelig for barn. Det resulterte i at serien ble tatt av plakaten. Den oppnådde en sjelden kultstatus i Norge særlig etter at NRK lot være å sende den. Først i 1994 kom serien tilbake til TV-skjermen.

Pompel og Pilt var surrealistisk figurteater. Alle episodene var bygget over samme lest; Pompel og Pilt virrer rundt i en uforståelig verden og forsøker å reparere alt de kom over.

Kilder: Dukketeater underveis. Familien Mykle og Norsk Dukketeater. Stiftelsen Modums Blaafarveværk i anledning av utstilling på Modum, Blaafarveværket, 2006. https://wikipedia.org.

Helgesen, Anne: Utstillingstekster til "Alle tiders barndomshelter". Slottsfjellsmuseet/Figurfestspillene 19.-28. januar 2024.

Giver:NRK. Utlånt av Kari Mykle.

Transportert: 25. 01. 2024.

Hodene til Pompel og Pilt ble formet i plastilin og deretter støpt på formen med avispapir og lim. En tørkeprosess må til og deretter ble formen delt i to og plastilinen fjernet. De to delene av hodet ble limt sammen igjen, også med avispapir og lim/alternativt bomullsgas. Det var viktig at hodene hadde hals som drakten kunne festes til. Hodet og ansiktstrekkene b le malt. Begge figurene hadde kraftig hår av pels, skjortesnipp med slips og lange orange kapper kneppet med knapper. De vide ermene på frakkene til figurtene, har den funksjon at de skal rette opp den skjevheten det er på figurenes 'skuldre', jamfør håndens anatomi. 

Både Pompel og Pilt hadde underdrakt som var tilpasset spillerens hånd. De var sydd av myk bomull som ikke hindret fingrene og håndens bevegelighet. 

Pompel var den eldste av de to, han fikk et 'tyngre' ansikt, i prisippet var han en litt trett utgave av Pilt, men hans indre var annerledes. Mens Pilt var en  langskalle, var Pompel kortskalle. Ingen av dukkene har munn, til gjengjeld hadde Gordon vakktmester veldig mye munn. (Fra samtale med Arne Mykle, Blaafarveværket 2006:75).  

Vurdering er gjort på bakgrunn av, foto, fysisk figur og god kjennskap til Mykle familiens hanskedukke-tradisjon. 

Hanskefigurene har små bevegelser, det er fingrene og håndleddet som gjør spillet og uttrykket. Hos to generasjoner Mykle var fingerstillingen til hanskefigurene følgende; hodet ble plassert på figurspillerens pekefinger, de andre fire fingrene fordelte seg naturlig som figurens høyre og venstre armer/hender. Hanskefiguren har stutte armer,  men det er også mulig å forlenge armene/hendene, om det er ønskelig.

I 1954 gav Jane og Agnar Mykle ut boken Dukketeater! Der er en detaljert beskrivelse av hvordan hanskefigurene/-dukkene lages.  

Vurdering er gjort på akgrunn av foto, fysisk figur og god kjennskap til Mykle familiens hanskedukke-tradisjon.

I et intervju får Arne Mykle spørsmål om hva Pompel og Pilt handler om? Handling? Er det noen handling? Jeg hadde konstruert to personer med navn og med personlige egenskaper, med en spesiell tankegang, et spesielt vokabular, og en intens vilje til å reparere. Så var det egentlig bare å slippe dem løs og vente på hva som ville skje. Ikke minst i de stadige møtene med en så spesiell karakter som vaktmester Gordon, som vil det samme som de - nemlig å reparere (2006:79).

I samme intervju sier han: Mykle-skolen er hanskedukken. En håndfast stil, med stor vekt på det verbale, med presise bevegelser, bastante uttrykksformer, og barokk humor. Marionett-teatret er poetisk og svevende, bokstavlig talt svevende, og på sitt beste, med vakre armbevegelser. De to stilartene er svært forskjellige." (Blaafarveværeket 2006:83).

Pompel og Pilt var en ny form for Barne-TV. Bjørg og Arne begynte samarbeidet med Ebbe Ording sommeren 1969. Bjørg ønsket å lage barne-TV som skilte seg ut, hvor barna kunne få lov til å være nysgjerrige. Hun mente også at de trengte noe annet enn TV-programmene som fortalte dem om hvordan de skulle oppføre seg. Hun var av den oppfatning at for mange TV-programmer fokuserte på tannpuss, sunn mat og god oppførsel. Det var også viktig å lære seg noe.