2 1/2

I forestillingsprogrammet til 2 1/2 skrev dramaturg Dag Johan Haugerud følgende:

"HVOR MERKVERDIG EN HISTORIE MÅTTE VÆRE så er det måten å fortelle den på som er litteratur. Så må det også være med teater. Det er måten å fortelle på som er teateret. Mestrer man språket kan man få selv den enkleste historien til å bli spennende.

Da vi begynte å jobbe med To er en for mye og en er bare en halv forelå det ikke noe manus. Vi visste hva historien skulle handle om, men ikke hvordan den skulle forløpe. Det eneste vi hadde var språket. Dermed var det gjennom språket vi fant historien.

I dette språket er ordene fraværende. Det består av bevegelse som er utarbeidet til en rekke prinsipper. Mye av det er gjenkjennbare dagligdagse handlinger og handlingsmønstre som springer ut av, eller inngår i forskjellige situasjoner.

Prinsippene er ordene, og rytmen og tempoet utgjør selve historien.

Det er et konkret språk. Og det er gjenkjennelig. På samme måte som selve historien er det. Den handler om forholdet mellom mannen og kvinnen. Hvordan de tiltrekkes av hverandre og vil ha hverandre, men aldri samtidig. Det er en historie som kan oppfattes som banal. Men det er den i så fall bare fordi den er vanlig. Og det er også derfor man aldri blir ferdig med å fortelle den.

Det er en klassisk historie, som har fått et enkelt språk.
Det du ser er det du får. Mer trenger man ikke."

I forestillingsprogrammet til 2 1/2 skrev dramatiker Niels Fredrik Dahl følgende:

"JEG BEGYNTE VANLIG RØDVIN I SIN TID FORDI JEG TRENGTE EN VENTIL. Jeg var engasjert i oppdragsskriving for et mellomstort norsk institusjonsteater og for idet hele tatt å få puste bestemte jeg meg for å gå i gang med et parallellprosjekt. Jeg skulle skrive nøyaktig slik jeg ville, uten hensyn til etablerte lover for dramaturgi, uten hensyn til krav om "handling", "begynnelse, midtparti, slutt", "peripeti" og "premiss". Jeg ville på mange måter skrive et teaterstykke som ikke lot seg oppføre. Alt jeg skaffet meg på forhånd var en situasjon med åpenbare konfliktmuligheter: et fraskilt ektepar møtes for å spille klespoker. Derfra var det bare å stille blenderen åpen.

Oppdragsskrivingen brøt sammen, men det fraskilte ekteparet ble til Vanlig rødvin - det beste jeg hadde skrevet av dramatikk, syntes jeg. Det syntes ikke de norske teatrene. I oppgitt desperasjon skrev jeg om stykket til prosa og lot det få avslutte novellesamlingen Fluenes gate (1990). Da var det straks flere som fikk øye på tekstens "teaterpotensiale", heldigvis var Jon Tombre en av dem - skjønt det på ingen måte var noen selvfølge. Vi hadde kjent hverandre noen år og kunne snakke om mye men ikke teater.

Jeg var dypt forankret i den modernistiske tradisjon innenfor den etablerte dramatikken og var særlig opptatt av Harold Pinters stykker. Jeg siktet meg inn mot institusjonsteaterene, mot etablissementet. Jon kom fra den moderne dansen og det rent fysiske teateruttrykket, hadde knapt satt sine bein på Nationaltheateret og var så off-Broadway som man kunne få blitt. Jeg hadde imidlertid fulgt produksjonene hans og sett at han i tillegge til å være modig og respektløs også er i besittelse av det Ionesco beskriver som en viss naivitet: "...en naivitet som ikke er enfoldig, en uvitenhet som ikke forkaster kunnskap, (men) som assimilerer, forynger kunnskapen." For meg var han et vilt barn, en ulvegutt, i norsk teater og det sto klart for meg at han måtte få totalt frie hender med teksten. Og at når det jeg kalte "ordenes scenografi" og "ordenes dramaturgi" (at selve teaterrommet og all handling (eller action) skulle oppstå i det sagte og usagte, mellom undertekst og tekst, og skape en forestilling fri for fysiske og sceniske effekter - prinsippene for skriveprosessen rundt Vanlig rødvin) møtte Jons arbeidsteknikk og prinsipper, kunne det skje noe spennende. Så jeg forsøkte å tro på maksimen om at teksten er partituret, og lot han få de frie hendene. Man kan trygt si at han brukte dem. Jeg synes ikke det skal være noen hemmelighet at forestillingen befinner seg et godt stykke unna forfatterens opprinnelige intensjoner. Jeg har heller ikke tenkt å legge skjul på at jeg er svært lykkelig over resultatet. At jeg ikke er enig i alle tekst-manipulasjonene overskygges av gledene ved ikke lenger å føle meg som en av de mange som bærer vann til en døende dinosaur."

I forestillingsprogrammet takker Det Motsatte Prosjekt: Bergen Internasjonale Teater, Teaterhuset Avant Garden, Teater Bastard, Entrescenen og Kaleidoskop.

Forestillingen ble støttet av Norsk Kassettavgiftsfond, Norsk Kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Teater og dans i Norden, Det Åpne Teater, Oslo kommune, Norsk regifond, Bergen kommune, Oslo Nye Teater, Per Gjersøes fond, Cappelen forlag og Studio Scarpa.

KILDER:

Jon Tombres privatarkiv. Giver: Jon Tombre. 03.03.2009

Ludvigsen, Birthe-Lisbeth: Frie teatergrupper og prosjektteater i Bergen 1970-2006 - en kontekstualisert oversikt og beskrivelse, UiB 2007

Teaterhuset Avant Garden, sesongprogram høst 1995

Bengt Calmeyer, Målløst teater, 09.03.1995, Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen) [Oslo]:
"En spennende, ordløs åpning på en trilogi om det vanskelige å være ene og det vanskelige å være to. [...] Banalt kunne man nesten si, men det rammer i så tilfelle også den unge Munchs kretsing om den ufullendte kjærligheten og lidelsen forbundet med det hurtig oppståtte begjær. [...] for også dette er Livets dans sett mot en gåtefull evighet."

IdaLou Larsen, Sterkt kroppspråk, 09.03.1995, Nationen [Oslo]:
"Det spennende ved denne meget enkle fabelen er at den uttrykkes fullstendig uten tekst. [...] Det kan være at det nettopp er Jon Tombres mening å la tilskuerens virkelighetsopplevelse fortrenge den kunstneriske. [...] interessant at det i norsk teater finnes folk som vil noe annet. [...] Denne non-verbale uttrykksformen er så åpen at den gir meg en sjelden sjanse til å være meddikter."

Bengt Calmeyer, Kjønnskamp uten vinner, 01.06.1995, Arbeiderbladet [Oslo]:
"Den andre delen av trilogien "2 1/2" lever ikke helt opp til forventningene etter del 1 [...] Visuelt beskrives denne vanskelige leting gjennom et labyrintisk arrangement av bord [...] Det er et dypt pessimistisk stykke, men ikke desto mindre "sant", slik "Dødsdansen" og "Faderen" er det, uten sammenligning for øvrig."

Peter Serck, Utsøkt estetisk, lidelse antydet, 18.-24,08.1995, Morgenbladet [Oslo]:
"[...] iblant blir den kroppslige voldsomheten for stor, det blir plumt. Men det er gjennomgående blitt et solid og stramt uttrykk for kamp og krig mennesker imellom, og en blanding av naken sanselighet og goldhet mellom mann og kvinne. [...] Martens gir rollen en smidighet og kraft som også ytrer seg i hennes rent kroppslig utfordrende bevegelser andre steder. [...] Teksten har et nervøst spenne mellom det trivielle og det abstrakt ekspressive (Natt/Hotell). 

IdaLou Larsen, Den problematiske kjærligheten, 19.08.1995, Nationen [Oslo]:
"Det er et godt tegn når en forestilling man ser for annen gang blir enda mer spennende enn den første. Slik var det med "Vanlig rødvin". Jeg oppdaget stadug nye nyanser i teksten, og merket at jeg flere ganger gledet meg til de replikkene som nå skulle komme. [...] "2 1/2" har sine svakheter, og Jon Tombre og hans gruppe bør kanskje passe seg spesielt for å dyrke det manierte og litt pretensiøse. Men samtidig skaper Det motsatte prosjekt spennende og høyst profesjonelt teater. Jeg gleder meg allerede til neste oppsetning."

Trygve Lundemo, Frekt og fysisk om forhold, 31.08.1995, Adresseavisen [Trondheim]:

"Deres forestilling i Teaterhuset Avant Garden denne uken påkaller adjektiver som annerledes og sensuelt, frekt, friskt og fysisk. I tre enaktere viser de seks skuespillerne oss blant annet hvor lang avstand det er mellom mann og kvinne, uten å ty til enkel psykologisering og overtydelige replikker. [...] Slik bidrar Det motsatte prosjekt til å fornye norsk teater."

Sveinung Ones, Kjærlighet i utvalg, 22.09.1995, Bergens Arbeiderblad [Bergen]:

"Det handler om kjærestebytte, kvinner ryker i tottene på hverandre, sliter hverandre i nesen, drar hverandre i håret, guttene bruker knyttnevene. [...] Her er knapt noen svar i spillene, men mange spørsmål, la oss kalle det refleksjoner. [..] hva jeg vil huske best fra denne forestilingen [er] enkelte av de skulpturelle bildene. Levende, velkomponert skulptur er en øyens lyst."

Sissel Hamre Dagsland, Hylende morsomt, 23.09.1995, Bergens Tidende [Bergen]:
"Gruppen Det Motsatte Prosjekt er på sitt beste når dialogen er på det magreste og gruppens kroppsspråk på det sterkeste og livligste. Da kan også den kjente og traurige gamle historien om kjærlighetens og parforholdets vanskelige bølgedaler bli hylende morsom."

IdaLou Larsen, juni 1995, Nationen [Oslo]:
"Det fine og spennende med Vanlig rødvin er nettopp at Niels Fredrik Dahl og skuespillerne har frigjort seg totalt fra det helt spesielle språket som vanligvis brukes på scenen. Slik replikkene er formet, får tilskueren en sterk følelse av identifikasjon, en slags a-ha opplevelse av at ja, slik er det vi snakker sammen, vi mennesker av i dag. Dette gjør Vanlig rødvin til uvanlig og fascinerende teater."