Gengangere

Alnæs, Jørgen (17.09.2007). Vital og kjedsommelig. Dagsavisen, dagsavisen.no, 16.11.2010,

http://www.dagsavisen.no/kultur/article315016.ece:

"I noen scener diskuteres teaterformen. 'Norske teaterfolk har ingen idealer', får vi vite. Det er ikke godt å si om det er ironisering over eget opprør eller bare selvskryt. Slike metakommentarer er alltid problematiske, fordi det så lett kan bli en overforklaring av forestillingen. Og det blir det her. Litt senere forteller en av figurene at stil ikke er så viktig, det viktige er at en forestilling kan trekke fram en ny side hos Ibsen. Og nå er det lite som kan peke mot at det er ironi. De neste timene vies nemlig til en studie i syfilisens siste stadium. Osvald har blitt en sprø performancekunstner som løper rundt på scenen, regisserer resten av forestillingen, korsfester Pastor Manders og griser med 'avføring' og 'blod'. Men her går det i beste fall på tomgang, musikken resirkuleres, påfunnene virker lite gjennomtenkte og er ikke særlig interessante."

Leinslie, Elisabeth (18.09.2007). Menneskets og kulturens forfall. Scenekunst, scenekunst.no, 16.11.2020,

http://www2.scenekunst.no/artikkel_3894.nml:

"Ibsen koser seg nok ja, men gjør vi? Nei, dette kan ikke kalles kos. Det er perverst gøy, det er interessant, det er kvalmende, det er irriterende, det er morsomt, det er pinlig, det er genialt, det er langt, det er mye - men langt fra koselig. Muligvis er dette en så fullstendig overload av en forestilling at folk snur i døra. La oss ikke håpe det, for enten du liker dette verket eller ikke så oser det av manifester, vilje og særegenhet. Det har sterk klangbunn i avantgardetradisjonene, og det nærmest kveler seg selv i skriket etter en teaterrevolusjon."

Prestøy Lie, Miriam (20.09.2010). Livsglede i antibiotikaens tid. Kunstkritikk, kunstkritikk.no, 16.11.2010,

http://www.kunstkritikk.no/kritikk/livsglede-i-antibiotikaens-tid/:

"Hjelp-jeg-måtte-bli-med-i-forestillingen-mentaliteten er så sterkt tilstede at det tar flere minutter før en modig anmelder, (ikke meg, nei!), hjelper ham opp. Vi er ikke trent for den slags spontane uttrykk for livsglede i teateret. Vi er vant til å åpne pastillesker lydløst i smug. Det virker som om forestillingens idealforhold mellom publikum/utøvere er gruppesex, mens det den i virkeligheten får, er skremte blikk. Uansett; nå bærer vi smitten i oss, og om en tid vil den forhåpentligvis spre seg videre, og vise seg i rendyrkede, egenartede, personlige, visjonære, teatrale og fandenivolske former og uttrykk for kjærlighet til kunsten, og annen galskap."