Redrum

  Skinnsykens urtragedie

«Redrum» (basert på «Medea» av Evripides) Verk Produktion. St. Croixhuset. På scenen: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinnen og Anders Mossling. Lyd og dramaturgi: Henrik Pedersen, scenografi: Joachim Hamou, programmering: Håkon Lindbãck, prod. ass: Anne Hûbertz Eriksen. Bjørn B. Olsen Publisert: 06. November 2002 11:56 Sist endret: 06. November 2002 12:10

- Hva bor i hennes stolte sinn, som ingen krenket slik som han - En spørrende replikk hentet fra Evripides¥ klassiske drama blir til fulle besvart gjennom denne forestillingen. Paret Jason(Anders Mossling) og Medea(Saila Hyttinnen), evig forent gjennom felles kamp og ed til gudene, splittes når Jason faller for en annen kvinne. Fra da av er Medeas sinn fylt av hat - og hevn. Som en såret løvinne skrider hun bokstavelig rundt mens hun innynder seg for å få tid til å sette den i verk Jasons fornuftstale møter hun med forakt. Han fremtrer på sin side som en liten ynkrygg og langt fra den heltetype han egentlig var i jakten på det gylne skinn. Faktisk er det bare hans gullakkerte tånegler som kan bringe tanken hen på noen storhet. Hvordan Medea i sin tid kunne finne på å falle for fyren forblir i hvert fall en gåte. «Redrum» (rødt rom?, murder baklengs) foregår i en red box scenografi. Noe som er et lidenskapsdrama verdig. Men den greske klassikeren blir oppspedd med tanker fra en annen skruppelløs kvinne: Syttitallsterroristen Ulrike Meinhof. Ensemblet har etter eget utsagn brukt mye tid på å konfrontere de to kvinneskikkelsene. Den er innimellom ikke lett å få tak på. Rettferdiggjøring av vold fordi man ønsker hevn, som Medea sier, - Motstand, slik at det som ikke passer meg, ikke lenger finner sted, blir noe annet hos Ulrike Meinhof grunner for voldelig motstand mot en stat hun mente ikke fungerte. For mens Meinhof kjempet, i det minste i egne øyne, andres kamp for noe som var større enn henne selv, er Medea kun opptatt av sin egen hevn. Likhetstrekkene dem imellom må da heller finnes i kompromissløsheten. Da er egenskapen myk kvinnelighet et tilbakelagt stadium og den rene, kvinnelige djevelskap rår grunnen. Misnøye med kvinnerollen? Medeas uttalelse om at hun heller tre ganger går ut i slaget enn en gang å føde, tyder på at kvinner for to og et halvt tusen år siden visste ett og annet om roller. Meinhof sendte i sin tid sine barn til en palestinsk treningsleir Den timelange forestillingen har et godt driv. De allerede nevnte skuespillerne har med seg på scenen Fredrik Hannestad i ulike roller. Han viser også en god nerve og fastslår med sikkerhet at love hurts. Men vi gir størst blomst til Saila Hyttinnen for hennes utspekulerte kvinnedjevel. Ypperlig manifesterer hun hevntørsten som aldri tar slutt hos Medea. Til og med hennes egne barn skal kaldblodig ofres før hun gir seg. Visst tror vi på hennes -- Heller dø i blod enn leve i skitt. Et utsagn som ikke bør glemmes når man diskuterer fremveksten av nåtidens terrorisme. Forestillingen fortsetter i dag og i morgen.