Super-Per

Baktruppen skrev følgende om produksjonen på en flyer:

"I februar 1993 skiftet BAK-TRUPPEN navn til Peer Gynt. Dette ble kunngjort på blå postkort sendt fra Amerika. Omtrent samtidig kjøpte Peer Gynt azurblå kontaktlinser og dro til Palermo, Sicilia.Der lagde han en video, "Bruksanvisningen", og ble avfotografert som familie. Så dro Peer Gynt til Frankfurt og lagde sin første versjon av "Peer, du lyver. Ja!", et erotisk opplysningsshow. Gulvet ble malt rosa og temperaturen steg og sank mens Peer Gynt forklarte hva som skjer med kroppen når man har sex. Peer Gynt dro hjem til Bergen og møtte Bøygen, et slimete og usynlig vesen. Han solgte bruktbiler og forsøkte med de azurblå øynene sine å vinne kundens tillit. Dette var "Peer, du lyver. Ja!" andre versjon. Han lengtet til Amerika, men dro til Zurich og lagde tredje versjon av "Peer, du lyver. Ja!" med undertittel "I 1997 blir Hong Kong innlemmet i Kina". For å orientere seg bedre i dette nøytrale landskapet hadde Peer Gynt med seg en radar, og hver gang noe kom inn i alarmsonen hans skiftet scenen. I Zurich kjøpte Peer Gynt en kanon. Han ble så sendt på oppdrag fra det norske Utenriksdepartementet til Berlin for å lage enda en versjon av "Peer, du lyver. Ja!". Han forsøkte å lage folkloristiske danser, men lignet mer på Jimi Hendrix. Scenen gikk rundt og rundt, men publikum satt helt stille og hørte Peer Gynt forklare dem alt som har skjedd siden siste istid. Peer Gynt ble invitert til Antwerpen for å åpne et institutt for lykkelighetsforskning, og dette ble "Peer, du lyver. Ja!" femte versjon. Han sendte opp raketter og lagde band, akkurat som Beatles, og feiret i flere dager."

---

Super-Per hadde en kabaretlignende form med mange humoristiske elementer, og et mål om å gi publikum følelsen av at her kunne alt skje. Aktørene fortalte historier, danset, alle følelser ble overdrevet og gitt en komisk effekt. De blå linsene nevnt over ble brukt av aktørene i forestillingen. De fortalte sine egne anekdoter fra Pers/Peers liv, for eksempel om da han dro til New York for å kjøpe alle Elvis-frimerkene han kunne finne.

Den første Peer du lügst. Ja var et erotisk opplysningsshow spilt i Frankfurt. Baktruppen reiste så til Norge for å studere sin opprinnelse. I Peer du lyver. Ja!, andre version, var Peer bruktbilselger og solgte en Toyota Corolla. I Zürich installerte Peer Gynt en radar på toppen av spillestedet. Hver gang en båt kom inn i alarmsonen deres, hørtes tut tut tut. Så var det Hong Kong, "en fullstendig lykkelig stat" for å spille Peer you're lying. Yes! I fjerde versjon ble Peer du lügst. Ja vist i Berlin hvor de anla skjegg, danset folkedans og ga forelesninger i kjærlighetens kår siden siste istid. Til slutt, i den femte versjonen, ble Peer invitert til Antwerpen. Der dannet de et rockeband og åpnet Institute of Happiness Research, med fyrverkeri og blomster.

Da Baktruppen kom hjem til sitt eget navn, var Super-Per allerede der: "På norsk heter det Super Per? som da betyr: Er Per i Paradis?. Vil han havne i helvete? Trøtt av spørsmål gikk Per på den smale sti til det dype Nord hvor han møtte fiskere, soldater og kvinner. Han sluttet å lyve og forestillingen ble til et kjærlighetsforhold."

Super-Per ble støttet av UD.

Kilder:

Arntzen, Knut Ove og Camilla Eeg-Tverbakk, ed. (2009). Performance art by Baktruppen. First part. Oslo: Kontur forlag

Baktruppen, 31.12.2010, http://www.baktruppen.org og http://www.baktruppen.org/div_htmls/soknad0608.html

Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011

Konsept og regi: Baktruppen

Lisbet Hiide, 18.-21.mars 1994, Morgenbladet [Oslo]:
"Forestilling og publikum reiser videre i disse dekonstruerte Peer Gynt-brokkene, lenger ut i dekonstruksjonen kan man ikke komme. Element settes opp mot element, som for eksempel italienske arier mot barnerim, japansk sang, halvnakne kropper som lager obskøne lyder mot gulvet akkompagnert av klassisk harpe, skillingsviser, trekkspill. [...] "Superper" er blitt en interessant, nyskapende forestilling. Skuespillerne stadfester ikke, men spør. Er ironiske og fremfor alt morsomme. Publikum får ikke hva de forventer, men noe så annerledes at de får noe å tenke på. Dette med at hver enkelt aktør må stå inne for det de sier hundre prosent fører til en slående ærlighet på scenen, noe man ikke ser andre steder. Noe som oppleves meningsfylt å lytte til, og som man føler har noe å si en. Og det er sjelden når det gjleder teater."

Ebbe Mørk, 04.11.94, i Politiken: «Alt lyser af et meget tæt samarbejde, som ikke medfører, at forestillingen lukker omkring sig selv og bliver tilstræbt mystisk. Den er tværtimod særdeles åben og imødekommende. De vekslende udsagn, med eller uden heliumeffekt, får en lyrisk tone, sometider også vittighed. Men først og fremmest er det rytmen i Super Peer, der gør den til en rigtig Peerformance».

Ina Blom, 22.03.94, i Aftenposten: «Men det rene ved slike skjønnhetsopplevelser punkteres alltid av bagateller. BAK-truppen presenterer en hel postordrekatalog av små og store stupiditeter: luftgitarspilling, gymnastikkøvelser, avfyring av minikanon, blokkfløytespilling, klaskelyder av nakne kropper mot gulver (..) BAK-truppen viser oss, et kort øyeblikk , livets utholdelige letthet- alternativt tolket som livets utholdelige tåpelighet».