Baktruppen

I programmet til sin første produksjon Ja. Jeg går over til hundene (1987) skriver Baktruppen følgende om seg selv:

"BAK-truppen lager teater i Bergen, på scenen. Hvis teateret skal gjelde, må teateret inn i fjellet.
Vi lager ikke hologrammer, vi lager fragmenter. (Med denne setningen bekjenner vi oss til romantikken.)
Vi har dannet BAK-truppen fordi vi ønsker å si noe om 80-årenes tilstander.
Er vi postmodernistiske? Nei, verden vil bedras.
Er vi postmodernistiske? Vi ligner nok, men vi ligner på så mye annet også, f.eks. katter om våren.
Vi ligner de andre, men søker det samme.
I lundistiske kretser sier man gjerne: Jeg er den jeg er. På flere måter. Jeg kan ikke fly, men later som. Moro. Jeg prøver ialle fall.
Vi kjenner vår begrensning, og møter gjerne veggen."

---

På et informasjonark om Baktruppen av Baktruppen (dato ukjent - men det er fra den tidlige tiden) står det:

"BAK-truppen ble dannet i 1986. Navnet viser dels til gruppens ironiske omfavnelse av avant-gardismen, dels til det faktum, at teatret - særlig i Norge - vanligvis er et tregt og motvillig etterslep på de andre kunstartene: Dette ønsker vi å gjøre noe med.

BAK-truppen mener at teater er politisk underholdning. Med røtter i fransk teori og tysk praksis, formidler vi norsk kulturarv; Som et motstykke til den kulturpessimismen som brer seg ellers i Europa. Dette kan forklares, ved at såkalt postmoderne kjernebegreper - som tilfeldighet, fragmentering, eklektisme - også står sentralt i enhver norsk historieforståelse. Allerede J.A. Seips framstilling av 1814, må forstås som en fiksjon hvor forfatteren unnlater å binde sammen fakta i fornuftsmessige kategorier: All sammenheng er et nettverk av løgner. Samtidig lar befolkningen seg samle på en symbolsk måte, vårt kongehus kan i så måte måle seg med det engelske. Det er dette vi forsøker å forstå. Det er her vi biter oss selv i halen. Det er i dette lys man må se våre tolkninger av Bjørneboe og Ibsen.

BAK-truppens tematiske spenn kan karakteriseres med stikkord som: Kjærlighet og død; intet eller alt; være eller ikke være; frihetstvangen. Nå er det selvsagt ikke tema som er interessant i seg selv - men hvordan det belyses, hvilke motiver det gis, hva slags samfunn det utspiller seg i, kort sagt: Det konkrete sceniske nærværet. Her forsøker BAK-truppen å gripe gjennom vante konvensjoner, å sammenstille tilsynelatende motstridende formelementer, å benytte seg av alt som fins av grenseliggende kunstarter - med ett eneste felles mål: Å skape et teater som er troverdig i dag."

---

Forestillingene til Baktruppen bar preg av at de var kollektivt skapt, de var ofte fulle av humor og overraskende innfall og de sceniske virkemidlene var likestilte. Baktruppen opererte innenfor en tverrfaglig disiplin, og forestillingene viste lekenhet innenfor flere kunstfelt.

Selv om alle forestillingene bar Baktruppens umiskjennelige signatur, hadde Baktruppen en allsidighet som førte til varierte sceniske uttrykk. Medlemmenes ulike bakgrunn og innfallsvinkel var en forutsetning for den allsidige formen. Til sammen fylte de funksjonene i et teater: skuespillere, komponister, forfattere, billedkunstnere, scenografer og sceneteknikere.

Baktruppen arbeidet både med andres tekster og skrev nye stykker. Baktruppens første forestilling Ja, vi går over til hundene (1987) bygde på Jens Bjørneboes bøker Frihetens øyeblikk og Uten en tråd. Baktruppen gikk også løs på Ibsen med egne versjoner av Brand (1988) og fem forestillinger om Peer Gynt i Per du lyver. - Ja! (1993). Baktruppens versjoner var svært fritt tolket og aktualisert.

Baktruppens internasjonale gjennombrudd kom med deres versjon av Heiner Müllers Germania Tod in Berlin i 1989. Etter gjennombruddet spilte de på de fleste scener i Europa, og de ble ett av Nordens mest fremgangsrike teaterkompanier.

Gruppesammensetningen i Baktruppen var stabil, med et avgjørende brudd 1994/95, da Tone Avenstroup og Hans Petter Dahl forlot Baktruppen. Gurå Mathiesen forlot Baktruppen i 1999. Av medlemmene som fortsatt var aktive i kompaniet ved nedleggelsen var Øyvind Berg, Ingvild Holm, Jørgen Knudsen og Worm Winther med fra første produksjon. Trine Falch Johannessen kom med i 1988, Erik Balke og Bo Krister Wallström i 1989, Per Henrik Svalastog i 1999.

Kilder:

Avenstroup, Tone (2012). For, i eller imot. Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift, nr. 1/2012, s.81-82

Baktruppen, baktruppen.org, 05.09.2010, www.baktruppen.org

Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011