Verdensteatret

Verdensteatrets poetikk kjennetegnes ved en stadig eksperimentering i både gamle og nye kunstneriske virkemidler og medier. De skaper helt særegne forbindelser mellom tilsynelatende uforenelige teknologier og materialer.

Verdensteatrets arbeider er tverrkunstneriske og vises i forskjellige kontekster, som kunstmuseer, gallerier, samtidsmusikkfestivaler og teaterrom.

De har utviklet sitt eget komplekse audiovisuelle uttrykk, der fremtredende lydlandskap blander seg med skulpturell scenografi og biter av skjør, menneskelig fortelling.

Selv sier kunstnerne at de nå er blitt et "fortellerorkester" som spiller verk innen sjangeren "bevegelig rom". Disse orkestrale verkene er ikke musikkverk i vanlig forstand, men musikalske audiovisuelle, romlige komposisjoner. Det har vist seg umulig å bruke etablerte sjangerbegrep på Verdensteatrets verk.

Verdensteatrets vises i Norge og bredt internasjonalt.

Verdensteatret er støttet av Norsk Kulturråd.

For mer informasjon: www.verdensteatret.com.

Alle følgende sitater er utdrag fra Jon Refsdal Moes tekst om Verdensteatret, Drivgods fra fremtiden:

"I stedet for i en samlende idé begynner Verdensteatret i asken; samler sammen bruddstykker av sammenhenger som en gang kan ha vært meningsfulle. Gammelt skrot de har tatt med seg fra en veikant, lyder de har hørt, en fortelling noen kanskje har lest for en av dem en gang, en drøm noen har hatt. Selv kaller de det drivgods, ting som har kommet rekende på en fjøl, og som kanskje en gang hadde en funksjon. Og etter hvert som Verdensteatrets arbeider blir til, forvandles drivgodset til estetisk materiale: det vris, vrenges og settes forsiktig sammen for å danne nye sammenhenger.

Verdensteatrets kunst er det som oppstår når alle disse elementene begynner å arbeide sammen. Den er ikke skulpturen de har satt sammen, ikke bildene som projiseres eller den rustne mekanikken de betjener. Verdensteatrets kunst er skyggene som faller mot den bakre veggen, den er skrikene fra maskineriet, den er vitsen som fortelles på et fremmed språk og som du ikke kan forstå, den er lyden av en mann som hamrer løs på et piano. Verdensteatrets kunst er alt det som oppstår og går til grunne med øyeblikket."

(...)

"Tenk på de gamle kinohallene fra filmens barndom, der folk stimlet sammen for å la seg blende av bilder de aldri hadde sett før, og av de teknologiske vidundre som kastet disse bildene mot dem. Om vi åpnet døren inn dit ville vi finne rusten mekanikk som en gang viste det nye og spektakulære.

Verdensteatret tar oss med til slike rom og fyller dem med sin egen drøm om fremtiden: med samplere, powerbooks og videokanoner, instrumenter vi nå kan fascineres av, men som om ikke særlig lenge vil fylle søplehaugene. Ved å sette disse sammen til et rustent skyggeteater, viser Verdensteatret oss at også våre egne fortellinger om fremtiden er i ferd med å forsvinne."

(...)

"Kunstnerens oppgave er ikke å produsere mening men å produsere produksjon, skrev ungareren Nicolas Schöffer.  Det kan høres ut som et flisespikkeri, men det utgjør en stor forskjell. For Verdensteatret presenterer deg aldri for en ferdig mening, men de viser heller frem produksjonen av mening. Ved å sette i gang et stort og uopphørlig referansespill legger de til rette for at meninger kan oppstå.

Som betrakter av Verdensteatrets arbeid presenteres du aldri for et ferdig uttrykk, men du ser et uttrykk som er i ferd med å finne sted. Og fordi tiden, rommet og betrakteren trekkes inn i produksjonen er det alltid et element av tilfeldighet i Verdensteatrets arbeider. Det er tilfeldighetenes spill som produserer det uttrykk du til slutt sitter igjen med. Men på samme måte som i Schöffers lysballetter, John Cages happenings eller Alexander Calders mobile skulpturer, er tilfeldighetene alltid underlagt en dyp stringens: Den rustne mekanikken i maskinen..."

(...)

"Verdensteatrets uttrykk er alltid i ferd med å viske ut seg selv. Derfor alle referansene til historien i deres arbeider. Og derfor blir deres arbeid til en trassig homage til kunstnerisk produksjon som sådan: en produksjon som ikke etterlater seg eksessprodukter, som ikke skaper noen stabile verdier, men som i stedet velger å dyrke øyeblikk det egentlig ikke burde være mulig å dyrke."

Kilde:

Verdensteatrets arkiv. Giver: Verdensteatret, 05.10.2011